Oppsummering VikingTour 2009

VikingTour ble arrangert for første gang i 2005 og er inne på sitt femte år. Det er nye traseer for hver gang, men felles for de alle er at Juvasshytta skal beseires. I år stod ikke Juvass på menyen, men Touren 2009 er sett på som den hardeste i historien.

Med lave temperaturer i høye hastigheter, mange ”kneiker”, tett program, svette sovesaler, 10 mm liggeunderlag og ikke minst høylytte tyskere har dette vært en knallhard uke. Gang på gang ligger man på eller over terskel vitende om at man ikke kan slippe gruppa man sitter i. Det rulles inn i daler som blir dypere og dypere, mørkere og mørkere. Denne ender som oftest (eller alltid) opp i en vei som er farlig lik oppkjørselen til Reodor Felgen. Hvor på man tenker; ”Nei nei, ikke opp der a!?” Og som alltid, det blir kjørt så håra resier seg i nakken.

Det har vist seg at Askautrud junior er friskest i tråkket, men senior er ikke så helt verst han heller. Det skal sies at Marius var med i fjor så han har et visst konkurransefortrinn. På en annen side måtte en del etapper stås over grunnet sykdom. Han har fått en god revansje på den norske fjellheimen, prikket formen godt og er fårrnøyd.

Vi har ligget i felt, i brudd og alene, vært involverte i velt, vært spyklare etter stadig inndytting av barer og gel, syklet i høye hastigheter og svidd av alt som er av bremseklosser. Det absolutt viktigste er at vi begge har kommet helskinnet gjennom VikingTour.

Vi har sammen fått i oss:
1470 kilometer
26.000 høydemeter
20 shaker
Alt for mange potetgullposer
50 proteinbarer
30 tuber med gel
Et godt grunnlag til høstsesongen
15 bananer
Et brett med lefser
30 porsjonsposer sportsdrikk
En brøkdel av Pattesalva

Vi håper denne siden kan være til inspirasjon for noen andre treningsglade der ute, og vi lar'n være online en liten stund til. Dette har vært en opplevelse utover det vanlige og neste år må det bli noe nytt eller tilsvarende. Arrangøren har levert til de grader og fortjener all skryt de kan få.

Takk for nå!

Over og ut - Kristoffer & Marius

Aurland -> Beitostølen

7. og siste etappen i VikingTour 2009. Det skulle sykles 150 km og klatres 1900 høydemeter. Med politieskorte gjennom Lærdalstunellen, vi sier verdens lengste biltunell, gikk det rolig i starten. Etter en stund så vi lyset i enden, men kort tid etter svartnet det igjen - for der var vi i gang.

Selv om melkesyra, dagen før, hadde etset seg fast i asfalten opp Flomsdalen må det sies at Askautrud junior var overraskendende lett i tråkket. Han dro hele tetpulja opp Filefjell og da hovedfeltet var lite kjørelystne for å ta igjen et brudd, var det dags å bryte ut. Junior og 3 andre holdt unna en god stund, men 3 km før mål måtte de gi etter for de med ledertrøyer som kom bakfra.

4 timer og 22 minutter etter startskuddet krysset Marius målstreken som 9. mann. Kristoffer klinte til med dobbel punktering med enkel slange akkurat i det Filefjell gikk over i utforkjøringer. Han ble dessverre syklenes alene i 60 km.

Bildene i dette innlegget var nødt til å bli utenomsportslige. Vi satte oss i bukken og tråkket opp siste kneika til Peppes på Beitostølen hvor vi bestilte pasta og to kalde. Noen nysgjerrige gjester spurte om hvor og hva vi hadde syklet, de mente vi var gærne og vi hadde ikke noe annet valg enn å si oss enige.

Nå blir det rundtur til fots i Jotunheimen og for sykkelen sin del er det garasjen som kaller.

God sommer!

Vennlig hilsen Kristoffer & Marius

Løypeprofil Aurland -> Beitostølen

I løypa

Marius i 4 grader og regn mot Sognefjell

Kristoffer i 4 grader og regn mot Sognefjell

Marius i TV-brudd (uten kameradekning)

Kristoffer sitter godt i feltet

Marius mot K.O.M Sognefjell

Tempo i Flomsdalen

I dag var det ”hviledag” i Touren og vi var klare for motbakketempo. Det skulle klatres 300 høydemeter på 6.7 km, så cirka 5 % i snitt.


Første rytter dro av gårde kl 07.00 og vi fortsatte etter startnummer med 30 sekunders intervaller.

Klokken 07.39 var Kristoffer i gang, han la’n på størsteskiva og satte seg ned i bukken, men sleit med å komme opp i puls. 20 minutter og 27 sekunder senere var han i mål.

Sitat Krippin: ”Nå er det tomt for krefter og det handler kun om å gjennomføre.”

Askautrud den yngre, er født i motbakke og klarte seg bra under dagens tempo. Kl. 07.44 var han i gang og kroppen fungerte fint. På tiden 17.40, 7. plass totalt.

Endelig en dag til å slappe av på. Etter dusjing hoppet vi rett i loppepåsan og lå med beina høyt. Dagen gikk med til å se på Tour de France og fylle opp lagrene med pizza og en iskald halvliter.

Løypeprofil Tempo i Flomsdalen

Øvre Årdal -> Aurland

Den 5. og siste etappen før tempo’n er var et ritt for de psyke. Ikke la dere lure av løypeprofilen under, for tidtagningen startet nemlig på 0 moh. Det ble kjørt hardt fra start som vanlig og vi var begge forferdelige tunge i kroppen. Etter første kneik på 1150 meter skulle det deles ut spurtpoeng. Marius tok en tredjeplass, og utenom denne er det ikke så mye mer å snakke om. Fra første topp og nedover til Lærdal var det et felt på 24 mann + Marius som satt samlet. Med en snittfart på 45 km/h lå vi ca 20 minutter foran pulje nr. 2 hvor Kristoffer satt fint i rulla.

Etter 108 km begynte helvetet. Det skulle sykles opp Aurlandsveien, over fjellet fra Lærdal til Aurland. Marius og Kristoffer har begynt å kjenne Tour-kjøret nå og i låra til førstnevnte var det helt natta.

Kristoffer sine ”stod rett ut”, som han selv beskriver det. (se før og etter bilde under)

Det var timing på toppen av Aurlandsveien, hvor Marius kom inn på en 22. plass. Kristoffer fikk det nok enda mer, og kom inn ca 30 minutter etter. Det var stort sett motvind og solosykling på brødrene i dag da begge falt av gruppene sine.

Vi velger å avslutte dette innlegget med;
Tja, vi var hvert fall heldige med været!

Kristoffer og Marius på vei ned fra fjellet

5. etappe for Kristoffer (klikk for større bilde)

Løypeprofil Øvre Årdal -> Aurland

Lom -> Øvre Årdal

Kl 09.00 var vi i gang og begge brødrene satt godt med i hovedfeltet. På forhånd ble det vurdert om man skulle kjøre med korte eller lange hansker. Vi hadde plutselig glemt hvor jævlig det var dagen før.

Etter 4 mil kom første overraskelsesmomentet. Marius og to andre brøt ut av hovedfeltet for å ta igjen en første utbryter. Da teten halvsov fikk vi noen hundre meter. Evigunge Hansi fra Lauget ropte ”Nå kjøre’ me”, og det var akkurat det vi gjorde. Etter litt var utbryteren innen rekkevidde og vi ble fire. Det var to nordmenn og to belgiere som klinte til med temporulle og syrefest. Marius så for seg et såkalt TV-brudd i et ritt uten kameradekning – med andre ord meningsløst. Men det skulle vise seg at det ikke var så alt for dumt. Da motbakkene kom var Askautrud Junior frisk i tråkket og en av belgierne logget ut.

Etter ca 50 km luktet det K.O.M-kåring og nå kom O2-snapperne farlig fort bakfra. Vi ble tatt igjen og Marius og Hansi var nå nr. 5 og 6 over toppen. Over Sognefjellet på 1400 høydemeter, 4 grader og regn var det vanskelig å ikke bli slukt av ytterligere 6 mann som kom bakfra. Det ble spurtduell og Askautrud Junior kom inn som nr. 9, godt fornøyd.

Siden gjenstod ”bare” transportetappen på 3.5 mil fra Turtagrø, over fjellet og ned til Øvre Årdal. Vi tredde en poncho over skrotten, fikk på oss noe tørt og etter en par-trehundre floker hadde vi antydninger til følelser i hendene. Med 39-27 som utveksling er det ingen vei utenom styrketråkk i slike motbakker. Med drittvær, motvind og få eller ingen varmegrader gjør det vondt etter et ritt. Heldigvis var vi i godt selskap med gutta fra Norefjell; Sondre, Håvard og Eirik samt Team Fargeglede representert av Knut.

Vi har ingen bilder fra dagens etappe heller, dette grunnet faren for frostskade på kamera. En kort oppsummering følger;

Dette er noe av det dummeste vi har vært med på.

Løypeprofil Lom -> Øvre Årdal

Valldal -> Lom

Det går helt enkelt ikke an å forklare hvor jævlig dagens etappe var, men vi prøver. Tente og tørre startet vi fra Valldal Kl. 08.15 for å rekke fergen over til Eidsdal. Derfra startet transportetappen i form av klatring, over "ei kneik" og ned Ørnevegen til Geiranger. Våte som bikkjer og uten tørt skift ble 2 timers utendørs ventetid litt vel.

Starten gikk kl 12.00, stive og iskalde satte vi kurs mot Dalsnibba. 1000 høydemeter senere satt Marius i tet, sammen med 19 andre. Kristoffer åpnet roligere og var noen minutter bak. Det ble målt 9 grader på fjellet og med pissregn i tillegg, var det ubeskrivelig kaldt. Marius fikk flashback fra Trondheim – Oslo, der det tok nesten 4 uker å få følelsen tilbake fingertuppene.
Når det kommer til bekledning eier vi ikke rutine, men vi tar lærdom.

Vi passerte gamle Strynefjellveien, flatt og nedover rullet vi mot Lom. Etter 10 mils bading kom Marius inn med førstepulja på tiden 2.45.27. Kristoffer satt i noen puljer lengre bak og kom inn 2.57.40.

Etter to tallerkener med ”Sjåk Power Soup”, ruslet vi til Lom sentrum for å kjøpe sælskinnsvotta. I følge innpakningen skal disse være waterproof, breathable og ha maximum grip performance. Nå kan været bare bli som det blir.

Vi har for øvrig ikke tatt noen bilder i dag, i fare for vannskader på kamera. Vi velger å runde av dette innlegget med et relativt harry sitat;

Smerte er bare feighet som forlater kroppen!

Løypeprofil Valldal -> Lom

Vågåmo -> Valldal

Marius og Kristoffer klare for etappe 2.

I det skrivende øyeblikk henger vi litt med gjeipen. Kl. 09.00 startet transportetappen fra Vågåmo til Lesja – ca 4 mil over fjellet på sugende grusvei. Etter 2.5 timer inklusive sykkelvask i bekk var vi klare til start. Kl 12.00 dro masterbilen og feltet var i gang. Med 90 lette kilometer før Trollstigen var det vanskelig å bryte ut. 40 mann inklusive Kristoffer og Marius entret foten av Trollstigen etter 2 timer og fem minutter – nesten 45 km/h i snitt, klare for syrefest. Kort oppsummert; Skal man trene til noe sånt på forhånd, må man dra på treningsleir til Brimiland (Jotunheimen og omegn) eller Syd-Europa.

Tetfeltet ble fort splittet og de raske er raske i år. Foruten Nordmenn er; Svensker, Tyskere, Hollendere, Finner og Belgiere godt representert.

Marius kom inn på 2.49 – ca 6 minutter foran Kristoffer.

I dag har vi gjort unna 172 km på jernhesten og klatret 2050 høydemeter. I morgen blir det båttur over fjorden, over ei litta kneik på 700 høydementer, ned Ørneveien til start Geiranger. Vi skal opp til Grotli, fra 0 til 1000 meter over havet, og rulle til Lom. I morgen blir det ny syrefest og vi er begge på gjestelista.

Hilsen Kristoffer og Marius.

Trollstigen

En frelser i nøden

Vi har fått en ny kammerat på turen, han heter Agrysan og er Pattesalve. Noen egenskaper: Du beskytter huden mot uttørking, er desinfiserende og heler huden mot smårifter og skrammer. Ikke nok med det, du er også til daglig bruk.

Agrysan og Thomas Myhre - vi gir dere terningkast 6!

Løypeprofil Vågåmo -> Valldal

Beitostølen -> Vågåmo

Vi våknet kl 07.00, i en klassisk madrassovernattingssal - ergo lite eller null søvn. Ikke akkurat perfekt oppladning til VikingTour, men vi var vel ikke alene.


Dagens etappe var hyggelig både da det gjaldt antall høydemeter og lengde. Intensiteten var akkurat som fryktet - Det smalt noe sinnsykt fra start. Kristoffer var overraskende lett og fin i tråkket fra starten av, men måtte dessverre slippe førstepulja halvveis. Han fikk 10 meter til feltet i en utforkjøring, noe man absoultt burde unngå hvis man stiller i fluevektklassen. Marius beit tenna sammen og satt med tetpulja helt til mål. Vi syklet 72 km, klatret 875 meter og det gikk forferdelig fort foran der.




Nå ligger vi fulle av syre med beina høyt og er litt mer enn gjennomsnittet klar for Vågåmosuppa. I natt kommer vi til å sove godt.

Løypeprofil Beitostølen -> Vågåmo

På plass

Vi ankom Beitostølen kl 17.00 og har stemplet inn på sovesalen. Det ble en rolig sykkeltur til butikken og Peppe's, beina er småtunge - men det er alltid et godt tegn.









Første etappen er Beitostølen - Vågå. 4-5 % stigning første mila, slak utfor for så å møte første utfordring ila VikingTour. 8-10% opp til toppen av Valdresfløya, her kåres K.O.M (King of Mountain). Nå starter utforkjøringene og et langt flatt parti, sprint etter 70 km og målgang etter 93 km.

Det nærmer seg...

De siste dagene har undertegnede jobbet hardt og måttet bruke fritiden til å ligge med beina høyt og samle oveskudd. Kristoffer derimot, har fått fine oppladningsturer - og sikkert prikket formen. Vi stempler inn på Valhall fredag ettermiddag og danner et bilde av våre medsyklister (les: motstandere) - en vikitg detalj for rett plassering i feltet under førsteetappen. Lørdag morgen går startskuddet, og ganske sikkert; det kommer til å smelle noe jævlig over Valdresfløya.